Svar på kronikk i aftenposten

Jeg har nettopp postet et svar på Tor Ingebrigtsens kronikk " Er vi villige til å stoppe trafikkdøden" som stod på trykk i aftenposten i dag. Her er link til denne artikkelen http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2539464.ece

Her følger mitt svar:

Er vi villige til å ikke miste hodet?

Tor Ingebrigtsen har i dagens utgave av Aftenposten skrevet en kronikk om trafikkdød og trafikk politikk. Her kommer han med en knusende kritikk av dagens system, og han lanserer ordninger som han tror vil redusere ulykker og død i trafikken. Han foreslår høyere bøter, flere midtskiller og seriekoblede fotobokser.

Tor Ingebrigtsen sin resept er enkel. Jo flere tiltak, regler og hardere straffer, jo flere liv vil spares i trafikken. Kanskje er det noe sannhet i dette. Kan det likevel tenkes at en stadig økning av tiltak, straffer og regler til slutt virker mot sin hensikt? Det virker for meg som Tor Ingebrigtsen kraftig undervurderer den menneskelige natur. Det er ofte slik at i de mest regulerte land finner man mest korrupsjon. Folk elsker å lage lover og regler, men ikke å holde dem. Jeg er ikke imot lover og regler. Noe må vi ha, men når det blir for mye er min påstand og min tro, at det virker mot sin hensikt.
I en by i Tyskland hadde de for en tid tilbake et prosjekt hvor de fjernet de mange trafikkregler og lot den enkelte traffikant selv bedømme og ta ansvar for sin egen kjøring. Forsøket gikk overraskende bra, og det var minimalt med uhell og ulykker. Bakgrunnen for tiltaket var å teste ut hypotesen om at for mye regler og for mye overvåking til slutt virker mot sin hensikt. Folk evner til slutt ikke å henge med, og utvikler både likegyldighet og forrakt for regelverk og trussel om straff.

Tor Ingebrigtsen trekker en parallell mellom ’45 åringen som ligger 10-20 km over fartsgrensa, og ungdommen som råkjører. Han mener foreldrenes småråkjøring smitter ungene. Dette virker for meg ganske så usannsynlig og jeg kjenner meg heller ikke igjen i en slik virkelighet. De ungdommer jeg selv kjenner og dem jeg hørt og lest om som har kommet utfor ulykker, har nesten uten unntak tatt sjanser, råkjørt og søkt spenning i trafikken. Når jeg som småbarnsfar kjører i 90 i 80 sonen, så søker jeg ingen spenning. Jeg har heller ingen følelse av å råkjøre, og jeg tviler sterkt på at mine barn sitter med en slik følelse eller forståelse. Mest sannsynlig merker de aldri forskjellen på om jeg ligger i 80, 90 eller 100. Jeg vet om folk som liker fart. Slike mennesker kjører ikke fort fordi foreldrene lå litt over grensa. De kjører fort fordi det gir dem et kick som de aktivt søker. De kjører fort for å vise ”krefter”, manndom og gjøre inntrykk på sine omgivelser. Man kan fort trekke paralleller til rusmisbrukeren i land med dødsstraff for bruk og besittelse av narkotika. Selv om en alvorlig trussel om straff hviler over hans gjerninger, fortsetter han å ruse seg. Han søker et kick, en rus og lar ingenting stoppe ham, uansett å truende det måtte være.

Et annet problem med å stramme inn frihet i trafikken, er at det først og fremst går utover dem som kjører forsvarlig og lovlydig. Jeg regner med at Tor Ingebrigtsen er pinlig nøyaktig og alltid lar sin fartsmåler følge skiltene, men noen av oss er ikke så flinke og ligger innimellom noen kilometer over. For oss vil nye innskrenkninger og ny pålegg oppleves uforståelig og tåpelig. Jeg har enda til gode å høre om en bilkjører som ligger noen kilometer over grensen havne i en ulykke på grunn av dette. Det er riktig som Tor Ingebrigtsen sier. Villmannskjøring og hasardiøse forbikjøringer er det som produserer trafikkulykker, ikke noen kilometer over angitte grenser.

Det hadde vært interessant å vite hvordan Tor Ingebrigtsen mener vi skal løse problemene med andre risikogrupper i trafikken. Hva skal vi gjøre med dem som er søvnige når de sitter bak rattet? Hvilke sjekker og tiltak skal vi innføre for å avsløre dem? Hva skal vi gjøre med dem som er deprimerte og sinte i trafikken? Undersøkelser viser jo at disse utgjør en relativt stor risiko. Hva skal vi gjøre med diverse diagnoser hvor pasienten kan få et illebefinnende bak rattet, for eksempel hjertelidelser? Skal vi nekte dem bilen? Poenget mitt er ikke å gjøre narr av Tor Ingebrigtsen men å stille det hele i et kritisk lys. Hvor mange tiltak vil vi og bør vi egentlig ha?

På samme måte som Tor Ingebrigtsen og Bjarne Håkon Hanssen tror jeg på forebygging. Det er likevel pussig når Tor Ingebrigtsen skal stille spørsmål om hva som bør inngå i en sjekk av forulykkede ungdom i trafikken for å forhindre gjentakelser. Tor Ingebrigtsen spør om man ikke burde kartlegge bla. risikogrupper og alkoholvaner. Kanskje det. Jeg har likevel lyst til å spørre deg Tor Ingebrigtsen; har du aldri vært ung? Har du aldri villet pushe grensene litt og gjøre ting som får adrenalinet til å flyte? Ungdom er jo slik. Ofte er det jo bare helt vanlige ungdom som havner i ulykker mens de utprøver sin udødlighet, og kjenner på spenning og opprør. Poenget mitt er at det er høyest vanlig blant ungdom, og forebygging bør derfor utelukkende ha til hensikt å male sakens alvor for dem, ikke være så opptatt av diverse bakenforliggende årsaker. Ungdom liker fart og spenning. Det er den erkjennelsen jeg tror vi må ha i bakhodet når vi skal forebygge.

Tor Ingebrigtsen har ikke mye til overs for dagens prikkessystem, men vil ha høyere bøter som et av tiltakene for å redusere trafikkulykker. For meg synes dette som en lettvint og usosial løsning. Det er enkelt for dem som tjener gode penger og betale seg fri fra høyere bøter. For unge i etableringsfasen, single og minstepensjonister som skulle være uheldige å bli litt for ivrige på gassen, vil en fordobling av dagens allerede høye bøter være knusende. Fordelen med prikkesystemet er nettopp at det ikke tar hensyn til størrelsen på lommeboka, men rammer både fattig og rik på samme måte. Jeg vet ikke hvilke kretser Tor vandrer i, men jeg kjenner ingen som syntes det ikke merkes når de får en trafikkbot.

Til slutt er det interessant å observere hvordan lovbrudd i trafikk håndteres i forhold til lovbrudd ellers. I trafikken skal stadig nye lover, reguleringer og tiltak legge stadige nye byrder på alle. Dette til tross for at de aller fleste faktisk kjører forvarlig og fornuftig. Interessegrupper for trafikkofre roper på høyere bøter og strengere straffer for trafikkovertredelser. Alle skal rammes, fordi noen tar sjanser. Kjøregleden og den lille friheten vi har igjen under ansvar, skal rammes. Ved andre lovbrudd derimot er det ofte motsatt. Spør en kvinne som er voldtatt eller en mann som har fått livet ødelagt av blind vold, hvor vanskelig det ofte er å bli trodd og hørt. Se på straffene deres voldsmenn ofte får. Her snakker man heller om strafferabatter, å forstå den kriminelle, se på de bakenforliggende årsaker, psykiske påkjenninger som kan ha virket inn osv. Det er fort å få inntrykk av at trafikkovertredelser er det verste man kan gjøre, mens andre overtredelser ikke er så nøye. Bør det virkelig være slik i dette landet at det verste man omtrent kan gjøre er å være som 45 åringen som kjører noen kilometer over de gitte fartsgrensene?