Noen tanker om politikk, økonomi og fremtid

Gullalderen er over står det å lese i DN i dag. Børsen er blodrød. Inflasjonen stiger og renten følger etter. Konsumprisindeksen faller. Optimismen er i ferd å forsvinne. Enigheten er nesten unison om at de gode økonomiske tidene for Norge er over. Folk er bekymret. Prisene på mat, drivstoff og strøm går opp. Flere merker renten. Ingen snakker om den skjulte 'skatten' inflasjonen representerer. Flere i den rødgrønne regjering leker med tanken om å øke skattene.
De negative tallene for Jens og hans 'kamerater', lar ikke vente på seg. Meningsmålingene taler stadig sterkere for regjeringsskifte.
Fattigdommen er på fremmarsj i verdens rikeste land. Kristin Halvorsen skulle rydde opp i dette, noe hun langt ifra har klart. Si meg, hvordan er det mulig for en regjering som vil løse alle ting med økte skatter og avgifter å være de fattiges venn. De rødgrønne hevder frimodig at de tar fra de rike og gir til de fattige. Alt for mange mennesker faller for denne enkle retorikken. Hva hjelper det om de gir noen fradrag her og der, når det generelle avgifts- og skattetrykker spiser opp både fradrag og lønnsøkning.
Det mangler ikke på idealisme på venstresiden. Kanskje er det også dette som er et av de store problemene. Faren med politisk idealisme er at man fort fjerner seg fra virkeligheten, og forholder seg til idealer som er uoppnålige. Kommunismen er jo et stjerneeksempel på dette. Det fungerte kanskje godt i teorien, men var håpløst i praksis. Politikere må være jordnære og realistiske. Det er ikke fullt så spennende, men desto viktigere.
Jeg mener vi trenger et regjeringsskifte og på mange vis oppfatter jeg FRP som langt mer realistiske i sin politiske tilnærming, enn de rødgrønne. De omtales jo gjerne som partiet for folk flest, og akkurat nå virker det som folk flest liker dem. Vindrikkende kultursnobber på Akersgt. liker dem kanskje ikke. FRP har jo ikke lagt skjul på at de vil nedprioritere kunst og kultur for å løse bla helse og vei.
For dem som har studert Marslows behovspyramide ser vi at det alltid vil være viktigst for folk med mat, klær, helse osv, før kultur og slike ting blir viktig. Politkken bør heller ikke ta noen andre veier, men alltid søke å dekke de fundamentale behovene først, og dernest bruke penger på lek og moro. Det finnes nok av skrekkeksempler hvor skakkjørt politkk har nedprioritert folkets primære behov, mot lederens ønske om kunst og kultur. Det første som faller meg inn er Nord Korea.
Jeg hører ofte at folk snakker om at det kun er egoister som stemmer FRP. Jeg syntes dette blir tullete utsagn. Hva er så egoistisk med å styre landet i retning hvor den enkelte skal få nyte av landets goder, og ikke minst at det skal fortsette slik i fremtiden. Jeg er personlig ikke så opptatt av dagens situasjon, men jeg tenker 5-10 år frem i tid. Hvilket Norge har vi da om vi fortsetter med rødgrønn politikk? Hvor mange fattige finnes da? Hvordan er den generelle kjøpekraft da? Hvor stort er avgifts- og skattetrykket da?
Norge er verdens rikeste land, men i en undersøkelse som ble fortatt for litt over et år siden havnet vi på 17 plass i kjøpekraft. Litt urovekkende syntes jeg. Hvis den økonomiske trenden fortsetter som i dag vil folk få mindre og mindre å rutte med. Jeg ønsker at våre barn skal kunne leve godt også i fremtiden.
Å sørge for en bærekraftig utvikling finner jeg ikke egoistisk i det hele tatt. Det er heller en god ting for alle borgere at landets økonomi går bra, og at folk har det godt. Givergleden syntes å øke i takt med at mennesker har sine behov dekket og er fornøyde med tingenes tilstand. Ja du leste riktig, jeg tror faktisk at mange mennesker blir mer gavemilde når de har en del å rutte med.