Den andre siden

Alle i Norge kjenner vel til Ali Farah saken. Den 37 år gamle nybakte faren som brutalt ble slått ned 6 august i fjor i Sofienbergparken, og dernest ble nektet ambulanse for de kritiske skader han hadde pådratt seg.
Det er liten tvil om at saken var tragisk og satte sinne i kok hos mange. Hele Norge satt igjen med inntrykket av at Ambulansesjåførene hadde forlatt en kritisk skadet mann, fordi han var svart. Saken skapte voldsomt oppstyr. Media var fulle av rasisme anklager og stemplende overskrifter. Til og med regjeringen kom på banen og varlset full gjennomgang av offentlig sektor for å avdekke rasistiske tendenser. Ballen rullet seg større og større.
Først nå får vi andre siden av historien, og et annet bilde av historien.
Historien kan du i sin helhet lese her
http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2688456.ece

Denne saken er interessant fordi den viser hvor skremmende det kan være når følelser tar fullstendig overhånd for fakta, og folk kappes om å stå frem som gode samritanere i media.
Som jeg har skrevet tidligere kan vi ikke ha en ordentlig omgang med bruken av ordet rasisme, før det brukes begge veier. Hvis nordmenn kan være rasistiske, kan også somaliere være rasistiske. Jeg tror de fleste husker TV2 dokumentaren om en somalsk mann som hadde ansvar for å drive integreringsarbeid blant somalske ungdom. Han var prisbelønt og mottok mange millioner fra den norske stat for å drive sitt "prisverdige" arbeid. Mange ble sjokkerte da sannheten kom for dagen. I stedet for å drive integrering jobbet han for å plante inn fordommer og fremmedfrykt i ungdommene. Fra hans egne lepper lød det : " Jeg vil ikke at våre ungdommer skal omgåes de vantro". Ingen roper rasisme da?!