Ta ansvar for eget liv

Aftenposten skriver i dag en lengre artikkel om mennesker som har kommet i økonomisk uføre fordi gjeldsbyrden har vokst dem over hodet. De fleste har tatt forbrukslån i millionklassen, og de klarer ikke å gjøre opp for seg. Til slutt må de søke hjelp hos det offentlige. De kan da få en såkalt offentlig gjeldsordning, hvor de må leve trangt i 5 år og kanskje miste noen eiendeler, før de er "fri" igjen til å disponere midlene sine selv. Trenden er økende, særlig blant de unge.

I artikkelen til aftenposten følger de et par hvor mannen har pådratt seg en million i forsbruksgjeld på meget kort tid. De lånte pengene har han brukt til å kjøpe flatskjerm og bil og masse fanzy ting. Nå er de konk. Rentene løper og familien må søke hjelp hos det offentlige.

Det som slår meg med denne artikkelen er at den aldri plasserer et klart ansvar for situasjonen hos mannen som har brukt over evne. Det snakkes om bankene som låner vekk ukritisk, foreldre som har gitt barna alt, økonomisk bevisstløshet..osv. Ikke med et ord nevnes mannens klare ansvar. For selvsagt har mannen ansvar. Han lever i et samfunn. Han er myndig. Han er voksen. Begår han en kriminell handling, vil han straffes for det. Men når han hodeløst låner seg fra gård og grunn, er det ingen som vil peke på ham og fortelle ham den vonde men nakne sannhet. Det er ditt ansvar. Det er du som har lånt penger, og du burde visst bedre.
Å kjøre seg økonomisk i grøfta på en slik overlagt måte, slik at det offentlige må steppe inn å ta deler av kosten, burde i det minste etterlate et klart budskap om hvor ansvarligheten for uføret ligger.
Jeg har full forståelse for at mennesker kan havne i utilsiktede gjeldskriser, ved uventet store renteoppjusteringer, plutselig arbeidsledighet, dødsfall i familien eller alvorlig sykdom. Men når vi snakker om friske mennesker som kan jobbe og oppdra en familie, og så setter seg i stor gjeld, da bør unnskyldingene være langt borte.

Problemer er ansvarsfraskrivelsen. En psykolog sa for en tid tilbake at mange av de nye diagnosene var meningsløse. I stedet for at pasienten fikk hjelp til å renske opp i tankene og bli et ansvarlig menneske, ble pasienten tildelt en diagnose og gikk rundt og forklarte sin abnormale oppførsel med sin diagnose.

Det er en sykeliggjøring av samfunnet vi er vitne til. Vi ser det overalt. I rettsapparatet, i politikken, i helsevesen, ja i samfunnet som helhet er det en voksende trend. Hva blir konsekvensene av det sykeliggjorte samfunn? Jo det blir en sosialistisk ønskedrøm, et gjennomregulert samfunn hvor ingen lenger er fri til å utfolde seg som et ansvarlig menneske. Alle kan skjule seg bak sin diagnose eller sin bevisstløshet i øyeblikket, eller sin vonde oppvekst eller storsamfunnets ømme toleranse.