Politikk og idealisme

Denne artikkelen er basert på mitt svar som jeg gav i et innlegg om politikk og idealisme på nettstedet minerva.as

Artikkelforfatteren argumenterte for viktigheten av idealismen i politkken, og at fraværet av dette ville gjøre politikken nærmest uutholdelig kjedelig.
Jeg er sterkt uenig i en slik tilnærming. Det kan godt være at politikken hadde blitt fryktelig kjedelig uten idealister og fargeklatter, men min påstand er at politikken må ta hensyn til virkeligheten og ikke til ønsketilstander.
Ta feks debatten om asylsøkere som raser i disse dager. Jan Egenæs i Amnesty Norge ser ingen problemer med det inntaket av asylsøkere som Norge står ovenfor. Her har vi idealisten som taler. Problemet er bare at vi ikke klarer å integrere dem vi fikk i fjor, og i år vil tilstrømningen dobles. Kommunene viser hverken vilje eller evne til å ta imot strømmen av asylsøkere. Realismen stemmer altså dårlig overens med idealismen til Egenæs.

Dette er langt ifra isolert til innvandringspolitikken. Man finner denne idealismen på alle politiske områder. Sterke lobbygrupper med flotte idealer og sikkert genuine ønsker om å gjøre verden til et bedre sted, påvirker våre folkavalgte til å velge vei. Mange av våre folkevalgte er selv meget idealistiske og legger politiske mål som synes dømt til å mislykkes på forhånd. Kristin Halvorsen skulle bekjempe all fattigdom i Norge i løpet av sin periode. Selvsagt klarte hun ikke det. Det hjalp så lite å gi 2 kroner, når man hentet inn 4 i skatter og avgifter.

Politikk bør alltid være orientert rundt virkeligheten. Virkeligheten er ofte grå og kjedelig. Den inneholder ikke de store endringene og revolusjonene, men den følger naturen i sine trege naturlige svingninger. Det er derfor så utrolig viktig at politkken så langt den evner forsøker å forholde seg til viktigheten.
En perfeksjonist vil aldri bli fornøyd med sine prestasjoner. Han strekker seg hele tiden mot det uoppnåelige . Han søker hele tiden det han aldri kan gripe, men som likevel er nært og levende nok til å lokke ham videre. Ofte ender det opp med at slike personer blir deprimerte eller utbrente eller tar livet sitt. Hadde de bare stoppet opp og sagt at dette er godt nok, så hadde de sikkert funnet hvile.

Politikk er ikke noe annerledes. Det er fint å tenke store tanker. Jeg sier ikke at folk ikke skal tenke stort, men i praktisk politikk må vi omsider stoppe opp og si at dette er godt nok. Høyere enn dette kommer vi ikke med den teknologi, de ressurser og de penger vi har til rådighet.
I stedet ser vi ofte det motsatte skje. Av den grunn bruker vi mye penger og mye tid på urealiserbare mål. Vi feilprioriterer oppgavene og skaper til slutt politikerforrakt og apati hos folket. Grekere var i oldtiden kjent for å være late drømmere. De drømte og visjonerte om paradisiske tilstander, mens samfunnet forfalt.

Folkens la oss se virkeligheten i øynene og avsløre drømmere og idealister som prøver å lage politikk på deres urealiserbare selvrealiserende prosjekter.