Heller illusjoner, enn virkelighet

Det er en rar verden vi lever i. Rar på mange måter. I dag satt jeg å kikket på en dokumentar fra Cuba. Landet som Castro skulle heve til nye høyder gjennom sine kollektivistiske ideer. Alt gikk ikke etter planen. Eller kanskje ville det vært mer rett å si at ingenting har gått etter planen.

Landet er i dag så godt som ødelagt av sosialismens løfter om forandring. Folk sulter. Det finnes knapt med jobber. Ting koster alt for mye i forhold til den gjennomsnittelige mnd lønnen på 8 dollar. Ytringsfrihet eksisterer kun i teorien.

Menneskene som ble intervjuet i denne dokumentaren fortalte verden hvordan det egentlig var. De gav et dønn ærlig billde av et land i fullstendig oppløsning. Alt var bare blitt verre de siste 50 årene, trass i alle løfter om bedre tider.

Gjennom de offentlige medier derimot ble det hele tiden snakket om forandring, nye planer, martyrene som led for den kollektivistiske ide. Det ble tegnet et glansbilde, en illusjon, så uendelig fjernt fra folks hverdag.

Jeg satt igjen med inntrykket at noe var i ferd med å skje der nede. Folk var i ferd med å våkne. I alt for lang tid hadde de svelgt unna løgnene til Castro og hans kommunistparti. I alt for lang tid hadde de ventet på forandringen, på de gode tidene som aldri kom. Alt var bare en løgn, slik det alltid er med kollektivistiske systemer.

Jeg kan bare håpe at det blir skikkelige endringer der nede. At hele systemet reformeres. At cubanere får tilbake sin individualitet, sin frihet, sin rett til å eie, sin rett til å skape og til å uttrykke seg. Slik er det ikke i Cuba nå. Kommunistene holder landet i fangenskap, og alle utenom en liten gjeng på toppen av pyramiden, lever i elendighet.

Jeg kjenner jeg blir så provosert når jeg ser slike innslag. Det er ikke bare systemet og lederene som provoserer meg, men det er vel så mye folket.

Det er en gang blitt sagt at en nasjon får de ledere det fortjener. Og selv om likningen har flere variabler som må taes hensyn til, syntes jeg det er mye sant i dette. Hvert menneske på denne jord har en plikt til å sette seg inn i ting, grave, undersøke, reflektere over, prøve for å finne det som er verd å satse på. Selsvagt kan konklusjonene være litt forskjellige hos den enkelte etter en slik analyse, men felles verdier tror jeg de aller fleste vil komme frem til. Jeg tenker på retten til å ytre seg, retten til å eie, retten til å bestemme over eget liv, retten til å være fri, retten til å velge tro..osv. Hadde mennesker i større grad brukt tid på dette hadde mennesker som Castro, og systmer som kommunismen aldri hatt en sjanse. Folk ville gjennomskuet dette for det det var.

Cubanere har prøvd kommunismen. De har fått sine beviser. Skal de snart reise seg, børste av seg støvet og kaste vekk illusjonene og omfavne realitetene? Om ikke de gjør dette er de dømt til å fortsette i sin elendighet, og de har faktisk ingen andre å takke enn selg selv.